Det har igjen dukket opp forslag om å legge ned Prestebakke skole, slik det gjør hver gang kommunepolitikerne feilbudsjetterer. Skolen har visstnok for få barn, og er ikke lenger samfunnsøkonomisk lønnsom. Argumenteres det på rådhuset. Og ryktene sier denne gang at ”noen” i Arbeiderpartiet allerede har bestemt seg for nedleggelse, mer enn to måneder før høringsfristen utløper.

Har det slått politikerne at en grunn til at elevtallet på Prestebakke ikke stiger, kan være nettopp den evige trusselen om nedleggelse? Trenden i dag er at særlig barnefamilier ønsker å bo på landet, hvor boligprisene er lavere. For mange kunne muligheten for å ha barna på en liten, oversiktlig skole være et argument for å velge nettopp Kornsjø, Prestebakke eller Enningdalen. Vi har også sett at elever som har slitt på andre skoler, har blomstret etter å ha kommet til Prestebakke.

Men hvem tør flytte hit når trusselen om stenging stadig henger over oss? Og risikere at deres 5-, 6- eller 7-åringer hver uke må bruke 10-15 timer på buss? På svingete veier og uten sikkerhetsseler. Det som trengs er et vedtak om å satse på bygdeskolen, slik at barnefamilier våger å slå seg ned her. For vi vet at hvis skolen blir borte, vil barnehagen og mye annet også forsvinne.

På informasjonsmøte i samfunnshuset onsdag denne uken oppfordret representanter fra posisjonen foreldre og øvrige fremmøtte til engasjement og dialog, og forsikret at våre synspunkter vil bli hørt.

Så fint! Tusen takk! Vi har bare så vanskelig for å tro dere. Vi har sett hvordan dere stadig fatter vedtak over hodene på de berørte. At det dere sier før valget, ikke gjelder når stemmene er vel i havn. En sentral arbeiderpartipolitier ble nylig i Halden Dagblad sitert på at folk må skjønne at det ikke er hvermannsen, men de folkevalgte som bestemmer. Jo da, vi har forstått det! Omsider.

La oss håpe at vår frykt er ubegrunnet, og at representantene vil styres av empati og fornuft, ikke av røde tall. Mange som holder til her oppe i skogene bor her fordi de ønsker å gi barna sine et bedre liv. De har investert tid og penger her, stilt opp på dugnader på skole, i barnehage og idrettslag. Skapt seg sine paradiser. Med ett vedtak kan kommunepolitikerne rive ned det så mange har brukt år på å få til. Eller de kan la være, om de er sterke nok til å ta en debatt innad i sine partier. Som Edmund Schilvold så fint sier det i sin kjærlighetsbok til Jeløy: ”Det er lettere å rive ned enn å bygge opp, lettere å skade enn å lege, lettere å skape glansbilder enn gull. Hvorfor bruke tid på noe ekte, når perversjonene lokker, hvorfor vente på årringer, når det finnes olje (¿) La matematikken diktere, kall det vekst og utvikling. Mennesket har ingen fiende som mennesket selv.”

Som kommentar til en av de inviterte politikernes noe merkelige idé om at skolebussene for fremtiden ikke nødvendigvis behøver å kjøre så lange ”omveier” (!?), foreslo en far at man tvert om heller kunne forlenge bussturen hjem fra den planlagte storskolen. I stedet for å bruke kun halvannen time hver vei, kunne man for eksempel ta en avstikker til Berg eller Rokke, slik at det ikke lenger er behov for å ha barna på skolefritidsordning. Dermed ville man jo spare ytterligere noen tusen, som kunne brukes til å rette opp den stadig mer skakkjørte kommuneøkonomien.

Mona Stang